8. Virkemidler

OM NÅDEMIDLENE

I vårt daglige liv bruker vi ulike «midler» for å utføre et arbeid. F. eks. har sprøytemiddel til hensikt å ta knekken på ugress. Vi har tilgang til vaskemidler, pussemidler og andre kjemiske midler, og slik kunne man fortsatt å nevne ulike midler nesten i det uendelige. Felles for disse er at de brukes for å nå en hensikt.

På samme måte har Gud ulike «midler» som han bruker for å nå et bestemt mål. I dette kapittelet skal vi se på hvilke virkemidler Gud bruker for å nå ut med sitt budskap, slik at menneskene kan komme i samfunn med ham.

Vi kaller Guds virkemidler for nådemidler. Gud bruker dem for å gi oss sin nåde. Det finnes tre nådemidler: Bibelen, dåpen og nattverden. De to sistnevnte kalles også sakrament, på grunn av at de er synlige og kan berøres fysisk. Kriteriet for et sakrament er todelt. For det første må det være innstiftet av Jesus. For det andre må et sakrament bestå av et tegn eller et element. I denne sammenhengen har vi vannet i dåpen og brød og vin i nattverden.

I dette kapittelet skal vi ha fokus på nådemidlene Bibelen (forkynnelsen), dåpen og nattverden.

Ordets forkynnelse

I kapittel fire under overskriften «Ikke et eventyr», tok vi for oss Bibelen som Guds levende og guds inspirerte ord. I kapittel seks så vi på hvordan Den Hellige Ånd bruker Bibelens ord. Men vi skal ikke repetere det som ble skrevet der. I dette avsnittet vil vi ha fokus på forkynnelsen av Guds ord.

For å forstå bakgrunnen for tankerekken som kommer, må vi gå til Paulus og hans liv før han ble en kristen. Paulus forstod ikke at Jesus var Messias. Han trodde på loven og forskriftene fra GT. Han sier rett ut at han trodde han kunne ha samfunn med Gud ved å holde budene og gjøre gode gjerninger.

«Jeg levde en gang uten lov. Men da budet kom, våknet synden til live. Jeg derimot døde. Og det viste seg at budet, som skulle være til liv, ble til død for meg». Rom. 7:9-10

Disse ordene kan være vanskelige å forstå, men det Paulus sier her er at det som han trodde skulle være til liv for ham, altså loven, ble til død. Det vil si at loven fra GT kunne ikke frelse Paulus. Loven hjalp ingenting, den førte til død. Derfor sier Paulus videre at han kjente ikke at han hadde bruk for budskapet om Jesus uten at loven ble forkynt.

«Hva skal vi da si? Er loven synd? Langt derifra! Men jeg kjente ikke synden uten ved loven. For begjæret hadde jeg ikke kjent dersom ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære!» Rom. 7:7

Paulus kjente ikke synden uten ved loven. Med det menes at han ble avslørt av Guds ord. Han kunne ikke frelse seg selv med loven og gode gjerninger.

Martin Luther trodde også at han kunne frelses ved gode gjerninger. På det tidspunktet tilhørte Luther den katolske kirke. Historiebøkene beskriver hvordan Paven i Rom solgte såkalte avlatsbrev for at folk skulle unngå skjærsilden. Folk flest hadde ikke selv tilgang til Bibelen på sitt eget språk. Luther begynte etter hvert å gruble og tenke på dette, og kom til at avlatsbrev ikke samsvarte med Bibelen. Disse brevene kunne man altså kjøpe for å unngå å havne i skjærsilden, og dermed kjøpe seg for penger en plass i himmelen.

Luther oppdaget ved å studere Guds ord at evangeliet om Jesus er en Guds kraft til frelse for hver den som tror. Det er ikke av lovgjerninger eller avlatsbrev som fantes på den tiden.

Han gjenoppdaget kjernen i det som var Paulus sitt problem og alle menneskers problem, nemlig at en ikke frelses ved loven og gjerninger, men kun av nåde.

Med denne forklaringen som bakgrunn, kommer vi inn på det som Luther kaller forkynnelsen av «lov og evangelium».

Mennesket kan kun frelses ved troen på Guds nåde, uten lovgjerninger.

«Men da vi innså at et menneske ikke blir rettferdiggjort av lovgjerninger, men ved tro på Kristus Jesus, da trodde også vi på Kristus Jesus, for å bli rettferdiggjort ved tro på Kristus og ikke av lovgjerninger. For ikke noe menneske blir rettferdiggjort av lovgjerninger.» Gal. 2:16

Paulus sier her at da vi innså at et menneske ikke blir rettferdiggjort av lovgjerninger, men ved tro på Kristus Jesus. Her understreker han at det er noe et menneske må innse, nemlig at en ikke blir en kristen ved gjerninger, men ved tro alene.

Hele livet vil vi forsøke å gjøre noe for å være en kristen. Man tror gjerne at en har lært dette en gang for alle og trenger dermed ikke å høre om synd og nåde igjen. Men det er feil. Vi blir aldri utlært og trenger nemlig å høre forkynnelse av både loven og evangeliet. For å få bruk for Kristus trenger vi å høre loven. Og vi trenger å høre evangeliet, slik at vi får trøst, håp og glede i det budskapet som Jesus gir.

Luther fremstiller forkynnelsen av «lov og evangelium» som to parallelle linjer som aldri må krysses. Det vil si at i loven forkynnes Guds hellighet og Guds absolutte krav til mennesket for at det kan ha samfunn med ham. Evangeliet må forkynnes så fritt av hver fortvilte synder finner trøst, glede og frihet i Kristus. En må ikke blande «lov og evangelium», fordi det fører til lovgjerninger. De må forkynnes hver for seg og evangeliet mest, som Luther sier.

Det er også viktig å understreke at hele Guds råd skal forkynnes. Vi trenger opplæring i ulike tema i den kristne tro, slik som disse kapitlene forsøker å gjøre. Det skal allikevel være en undertone i forkynnelsen av «lov og evangelium», slik at tilhørerne kan bli frelst og bli fornyet i sitt kristenliv.

Til slutt i dette avsnittet vil vi ta med det som Paulus skriver til Korinterne.

«For da verden ved sin visdom ikke kjente Gud i Guds visdom, fant Gud for godt å frelse dem som tror, ved forkynnelsens dårskap. For jøder krever tegn og grekere søker visdom, men vi forkynner Kristus korsfestet, for jøder et anstøt og for hedninger en dårskap». 1. Kor. 1:21-23

Å forkynne til menneskers frelse blir i verdens øyne sett på som dårskap. Det vil si at denne forkynnelsen er en motsetning til menneskets fornuft og tankegang. De «utenfor» forstår ikke poenget. Men det er forkynnelsen av Kristus som korsfestet som skaper tro.

Dåpen

Det neste nådemiddelet vi skal ta for oss er dåpen. I de kristne menighetene råder ulike syn på dåpen, og det er flere spørsmål en kan stille i den forbindelse. Her noen: Hvorfor trenger en å bli døpt? Hvem innstiftet (startet) dåpen? Hva gir dåpen? Hvorfor barnedåp?

Hvem innstiftet dåpen?

Jesus innstiftet dåpen. I misjonsbefalingen i Matt. 28: 18-20 gir Jesus befaling om å døpe i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Den kristne dåpen ble altså innstiftet av Jesus etter hans død og oppstandelse. Det er viktig å presisere at dette skjedde etter oppstandelsen, fordi det er med på å understreke hva dåpen gir.

Hva gir dåpen?

På grunn av menneskets synd, trenger vi å bli døpt (se. kapittel to «Den store konsekvensen»). I denne situasjonen er det Gud kommer mennesket i møte gjennom dåpen. Dåpen er nemlig et virkemiddel Gud har gitt oss for å gi oss sin nåde.

Det nye testamentet omtaler også dåpen «som badet til gjenfødelse og fornyelse ved Den Hellige Ånd.» Et bad betyr at dåpen skjer ved vann. Se Tit. 3: 4-5.

I Markus evangeliet understrekes videre sammenhengen mellom frelse, dåpen og troen:

«Den som tror og blir døpt, skal bli frelst; men den som ikke tror, skal bli fordømt». Mark. 16:16

Det er viktig å understreke at frelsen i dåpen avhenger av troen på Jesus. Uten tro på dåpsløftene, er det ingen frelse. Dermed sier Bibelen at de som er uten tro, selv om de er døpt, er utenfor Guds rike. Kommer en tilbake i voksen alder og tror på Jesu fullbrakte frelsesverk, da gjelder fremdeles dåpsløftene. Man trenger ikke å bli døpt på ny igjen. Gud går ikke fra sine løfter.

Etter Peters forkynnelse i Jerusalem første pinsedag, sa han følgende:

«Omvend dere, og la dere alle døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave». Ap. gj. 2:38

3000 mennesker ble døpt første pinsedag. Disse menneskene fikk syndenes forlatelse i dåpen. Videre fikk de som ble døpt Den Hellige Ånd. Legg merke til at de som ble døpt første pinsedag, ble døpt til Jesu Kristi navn. Grunnlaget for dåpen er altså Jesu død og oppstandelse.

Kort sagt kan vi si at i troen på dåpens løfter, får vi syndenes forlatelse, et nytt liv og Den Hellige Ånd.

Trenger man å døpe barna?

Her er svarene mange, alt etter hvem man spør. Vi skal ha respekt for hverandres ulike syn i denne sammenhengen. Kristne har hatt ulike syn på dåpen opp gjennom kirkehistorien. Noen mente at det var riktig å døpe barna, mens andre framhevet at voksendåp er det eneste riktige. I denne fremstillingen vil vi ta frem begrunnelsen for å bruke barnedåp.

Utgangspunktet for barnedåpen er at dåpen er et sakrament. Man får Guds nåde i dåpen. Dermed er ikke dåpen en bekjennelseshandling og en lydighetshandling, slik voksendåp poengterer at den er.

En annen viktig begrunnelse er at barna trenger å bli født på ny i dåpen, fordi de er utenfor Guds rike på grunn av arvesynd (se kapittel to). De trenger på lik linje med voksne å komme i samfunn med Gud igjen. Dette skjer gjennom dåpen og troen.

Videre fremhever Bibelen at Paulus døpte Stefanus «og hans hus». Se 1. Kor. 1:16. Det står ingenting om at barna er utelukket fra denne dåpen. Det står heller ikke i Bibelen at barnedåp er feil, slik noen hevder. Vi kan heller ikke si at udøpte (f.eks barn som dør i mors liv eller før de blir døpt) går fortapt. Vårt oppdrag er å døpe, slik som misjonsbefalingen i Matt. 28. viser til.

En annen tanke fra NT er at Paulus sammenligner omskjærelsen fra GT som et forbilde på dåpen, og som kjent skjedde omskjærelsen på åtte dager gamle guttebarn. Paulus skriver om dette i Kol. 2:11-12:

«I ham er dere også blitt omskåret med en omskjærelse som ikke er gjort med hender, ved at kjødets legeme ble avlagt, ved Kristi omskjærelse, idet dere ble begravet med ham i dåpen, og i den ble dere også reist opp med ham, ved troen på Guds kraft – han som reiste Kristus opp fra de døde».

Kan barna tro på dåpsløftene? I dette spørsmålet må man også se NT i sammenheng. Og svaret er ikke entydig. Et lite barn har selvsagt ikke samme forståelse av troen som en voksen. En annet moment i denne forbindelse er det som Jesus sier: At en må bli som barn for å komme inn i Guds rike. Dette er en av grunnene for at barn blir døpt.

Jesus tok imot alle mennesker som ble båret til ham i tro. Foreldrenes tro kan ikke erstatte barnets tro, men de bringer barnet til Jesus i dåpen. Troen vokser også hos små barn hvis en gir opplæring til barnet igjennom andakt, forbønn og kveldsbønn. Foreldre og faddere har et særskilt ansvar i denne oppgaven. Dette kan være med på å legge til rette for at små barn bli bevart i løftene som Gud gav dem i dåpen. En videreføring av denne opplæringen skjer i forbindelse med konfirmasjon. Målet med konfirmasjonsundervisningen er at ungdommene til slutt kan bekrefte hvem de tror på.

Til slutt vil vi nevne at barnedåp har blitt praktisert fra første århundret og frem til nå. Augustin sa i ca år 400 at kirkefedrene mottok av apostlene den lære at barna skulle døpes. Ved år 250 var barnedåp vanlig praksis.

Nattverden

Bakgrunnen for det siste måltidet Jesus spiste sammen med sine disipler før sin død, kommer fra GT. Nattverden sammenlignes med påskemåltidet som Israelsfolket spiste for å minnes utgangen av Egypt. Se 2. Mos.12.

Det tredje nådemiddelet Gud har gitt oss er altså nattverden. Nattverden er et sakrament gitt av Gud, der en får Guds store nåde gjennom en synlig handling. Det er ulike meninger om nattverden også. Noen kirkesamfunn mener at nattverden bare kan forståes symbolsk.

Vi skal i denne fremstillingen ta frem begrunnelsen for at nattverden både er et nådemiddel og et sakrament.

Nådemiddel

Nattverden er et nådemiddel, fordi vi får del i Jesu legeme og blod. Jesu ord taler for seg i denne sammenheng.

«Mens de nå holdt måltid, tok Jesus et brød, ba velsignelsesbønnen og brøt det, ga disiplene og sa: Ta, et! Dette er mitt legeme. Og han tok et beger, takket, ga dem og sa: Drikk av det alle. For dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse».Matt. 26:26-28

Her presiserer Jesus at i nattverden får vi del i syndenes forlatelse. Vi får del i Guds nåde.

Minnemåltid

Nattverden er også et minnemåltid om Jesu lidelse, død og oppstandelse. Når vi mottar nattverden, er vi med og forkynner for hverandre budskapet om Jesus og hans verk på Golgata.

«Likeså tok han også begeret etter aftensmåltidet og sa: Dette begeret er den nye pakt i mitt blod. Gjør dette, så ofte som dere drikker det, til minne om meg! For så ofte som dere eter dette brødet og drikker av dette begeret, forkynner dere Herrens død, inntil han kommer». 1. Kor. 11:25-26

Samfunnsmåltid

I nattverden minnes vi fellesskapet med Jesus. I Bibelen sammenlignes Jesus som hodet for legemet og at de som tror på ham er lemmer på hans legeme. Se Kol. 1:18. Nattverden er altså en påminnelse om at vi er ett med legemet Jesus Kristus.

«Velsignelsens beger som vi velsigner, er det ikke samfunn med Kristi blod? Brødet som vi bryter, er det ikke samfunn med Kristi legeme? Fordi det er ett brød, er vi ett legeme enda vi er mange. For vi har alle del i det ene brødet».1. Kor. 10:16-17

Ventemåltid

De som tror på Jesus venter på at han en dag skal komme igjen og hente sine barn. Nattverden er et ventemåltid på hans gjenkomst. Han sier selv at vi skal ete dette måltid «inntil han kommer». 1. Kor. 11:26. Nattverden minner oss om at livet her på jord en dag skal ta slutt, og at vi da skal ete festmåltid sammen med Jesus i himmelen.

«Men jeg sier dere: Fra nå av skal jeg ikke drikke av denne vintreets frukt, før den dagen jeg drikker den ny med dere i min Fars rike». Matt. 26:29

Styrkemåltid

Nattverden er for dem som tror på Jesus som sin frelser. Vi er verdige til nattverden fordi vi tror på Jesus. Nattverden regnes som et styrkemåltid. Livet på jord innebærer både gode og vonde dager. Nattverden kan i denne sammenheng være med på å styrke oss ved at vi får syndenes forlatelse på en synlig måte. Når en kristen kommer i tvil, kan nattverden være en god hjelp i troen på Jesus.

I dette kapittelet har vi sett på nådemidlene, Bibelen (ordets forkynnelse), dåp og nattverd. Gud bruker alle disse tre for å frelse mennesker og bevare sin menighet på jord.