9. Redskaper
OM TJENESTE OG NÅDEGAVER
Når vi skal utføre et arbeid, trenger vi redskaper. En spade trengs for å grave en grøft. For å ringe noen trenger vi en telefon. Skal vi bygge et hus, trenger vi mange ulike redskaper: sag, hammer, måleband og så videre. Slik kan en fortsette i det uendelige. Uten et redskap kan vi ikke utføre et planlagt arbeid.
Gud trenger også redskaper for å utføre sitt arbeid. Målet hans er å bringe budskapet om Jesus Kristus videre. Han trenger disse redskapene for å bygge sitt hus, eller sin menighet. Bibelen bruker flere uttrykk for Guds menighet. Som for eksempel de kristne, de hellige, Jesu legeme og Guds tempel. Gud gir nådegaver og tjenester til sin menighet.
I dette kapittelet skal vi se på Guds menighet og de redskapene han bruker i sin tjeneste.
Guds menighet
Guds menighet er et fellesskap av mennesker. Denne tanken blir ofte sammenlignet med en levende organisme, der det må være ulike lemmer tilstede for at organismen skal fungere. Slik er vi lemmer på hans legeme. Disse lemmene (altså Guds menighet) har fått ulike navn i Bibelen.
De som er i troen på Jesus Kristus, blir kalt de kristne.
«Det var i Antiokia disiplene først ble kalt kristne». Ap.gj. 11:26 b.
De kristne blir også kalt de hellige, fordi de tror på Jesus. De er ikke hellige i seg selv, men han som de tror på gjør dem hellige.
«Paulus, ved Guds vilje Jesu Kristi apostel – til de hellige i Efesus, som tror på Kristus Jesus». Ef. 1:1
Videre blir Guds menighet kalt Jesu legeme, der Jesus er hodet for legemet. I den sammenheng blir også Guds menighet sammenlignet med et hellig tempel i Herren.
«I ham blir hele bygningen føyd sammen og vokser til et hellig tempel i Herren». Ef. 2:21
Et tempel i GT var en hellig bygning. Her kunne en møte Gud. Det var også her de ofret for å få sine synder tilgitt. Tempelet var bygget av ulike steiner som hadde ulike størrelser og oppgaver. Samtidig hadde alle steinene et formål, nemlig å bygge et hus, altså et tempel.
I NT blir Guds menighet sammenlignet med et tempel. Dette er ikke av døde steiner, slik som GT`s tempel. Men tempelet i NT er der hvor Gud bor hos hver enkelt som tror på Jesus. Vi er en Guds bolig i Ånden.
«I ham blir også dere, sammen med de andre, bygd opp til en Guds bolig i Ånden». Ef. 2:22
Det er også viktig å ta med det som Paulus skriver til korinterne om å ta vare på guds tempel og ikke ødelegge det:
«Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere? Dersom noen ødelegger Guds tempel, da skal Gud ødelegge ham. For Guds tempel er hellig, og det er dere». 1 Kor. 3:16-17
Guds redskaper
I forrige avsnitt ble det sagt at Jesus er hodet for legemet. De ulike lemmene på dette legemet har ulike funksjoner. Dette bildet videreføres av Paulus når han gjør rede for de ulike nådegavene i menigheten. Ordet nådegave betyr både «nådegave» og «nådevirkning». En kan kort forklare at nådegave er noe som blir til som en følge av at en tror på Jesus.
Paulus skriver og gjør rede for nådegavene til menigheten i Korint.
«For til én blir det gitt visdoms tale ved Ånden, til en annen kunnskaps tale ved den samme Ånd, en annen får tro ved den samme Ånd, en annen nådegaver til å helbrede ved den samme Ånd. En annen får kraft til å gjøre undergjerninger, en annen gave til å tale profetisk, en annen gave til å prøve ånder. En annen får ulike slags tunger, en annen tydning av tunger. Alt dette virker den ene og samme Ånd, som deler ut til hver enkelt etter som han vil». 1 Kor. 12:8-11
Nådegavene er gaver Gud gir til sin menighet. Dette er noe godt og positivt, for disse gavene skal nemlig hjelpe menigheten til å vokse, og gi styrke i troen. Men det som skulle føre til noe positivt og godt, ble til noe negativt i menigheten i Korint. Bakgrunnen for dette er følgende:
Sensasjonspregede nådegaver, som for eksempel tungetale, ble i Korintermenigheten lagt større vekt på enn andre nådegaver. Dette er én av flere grunner til at Paulus skrev første Korinterbrev. En konsekvens av de sensasjonspregede nådegavene var at enkelte nådegaver ble nedvurdert eller lagt mindre vekt på. I første Korinterbrev 12-14 gjør Paulus rede for den rette bruk av nådegavene.
Gud kaller mennesker til tjeneste og gir dem ulike nådegaver. Disse gavene skal tjene til menighetens oppbyggelse. Se 1. Kor. 14:3-4. Gud gir utrustning til oppgaven som en blir kalt til. En har sagt følgende: «Gud kaller ikke de kvalifiserte, men kvalifiserer de han kaller». Gavene gis som en følge av at en tror på Jesus.
«For i ham er dere blitt rike på alt, på all tale og all kunnskap, fordi Kristi vitnesbyrd er blitt grunnfestet i dere, slik at dere ikke mangler noen nådegave mens dere venter på vår Herre Jesu Kristi åpenbarelse». 1. Kor. 1:5-7
1.Kor. 13 blir kalt kjærlighetens høysang. Her presiseres viktigheten av samfunnet med Kristus som hovedkilde i all bruk av nådegavene. Om man tror at en har all verdens nådegaver, men er uten kjærlighet, da er en som en «lydende malm.» Med det menes at i alt arbeid for Gud må en være tilknyttet kjærligheten fra Kristus. Det samme omtales i Joh. 15:1-11. Der skriver Johannes om da Jesus bruker bildet med vintreet og grenene. Dersom grenene ikke er i trestammen, dør de. Men dersom de er en del av treet, bærer de mye frukt. Dette er en sterk påminnelse om å være i Jesus til enhver tid i alt vi gjør i Guds rike.
Guds kall
Hvem gir Gud sitt kall? Går Gud etter hvordan man blir verdsatt, hvor stor kunnskap en har tilegnet eller etter om man har en høy eller lav stilling i samfunnet?
Svar på noen av disse spørsmålene gir Gud oss i sitt ord. Guds kall går nemlig på tvers av menneskelig tankegang.
«Brødre, legg merke til det kall dere fikk: Ikke mange vise etter kjødet ble kalt, ikke mange mektige, ikke mange av høy ætt. Men det dåraktige i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme. Og det som er svakt i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme. Det som er lavt i verden, og det som er foraktet, det utvalgte Gud seg, det som ingenting er, for å gjøre det til intet som er noe – for at intet kjød skal rose seg for Gud». 1. Kor 1:26-29
Vi skal i det følgende avsnittet ta med noen korte glimt fra ulike kallshistorier i Bibelen.
Moses hadde vært 40 år i ørkenen og hadde drept en egypter. Kunne Gud bruke ham? Ja! Det var en liten gjetergutt på markene i Israel, som het David. Faren hans fremhevet alle brødrene fremfor David den yngste. Men det var David Gud ville ha. Da Jesus kalte disipler, fant han noen av dem blant fiskere. De var ikke høyest på rangstigen i samfunnet på den tiden. Men de kunne Jesus bruke.
Paulus hadde forfulgt Guds menighet før han ble en kristen. Ham kunne Gud bruke! Både Moses, David og Paulus var lærde menn. Men deres evner kunne ikke frelse dem. De hadde selv bruk for frelsen som ble gitt som en ufortjent gave. Derfor kan Gud bruke den minste til den største i samfunnet. Han vil også bruke oss i sin tjeneste og som sine redskaper i sin menighet.
I den første kristne tid etter Jesu himmelfart, fikk disiplene stadig mer å gjøre. De forkynte Guds ord og tok seg av de fattige. Til slutt fant disiplene ut at de ikke kunne gjøre begge deler. I Apostlenes gjerninger kapittel 6 fortelles det om hvordan de fordeler oppgavene i menigheten. Noen skulle fortsette og forkynne, og andre skulle gjøre det praktiske.
«Da kalte de tolv hele disippelskaren sammen og sa: Det er ikke rett at vi forlater Guds ord for å tjene ved bordene. Brødre, velg derfor ut blant dere sju menn, som har godt vitnesbyrd og er fylt av Ånd og visdom. Dem vil vi sette til denne oppgaven. Men vi vil holde ved i bønnen og Ordets tjeneste». Ap. gj. 6:2-4
Noen får kallet til å «holde ved i ordets tjeneste». Det er de som forkynner og lærer ut fra Guds ord. Andre fikk kallet til å utføre det praktiske. De praktiske gavene må gå hånd i hånd med «Ordets tjeneste». De utfyller hverandre.
Noen har fått kallet til å reise til dem som aldri har hørt om Jesus, mens andre har fått oppgaven til å forkynne og lære i vårt eget land. Andre igjen fikk en spesiell forbønnens tjeneste. Nådegavene er så mange og ulike! Vi kan nevne diktning, sang, spilling av ulike instrumenter, sans for det estetiske og praktiske i menigheten. Nådegavene er mange og ulike.
Det er viktig å huske på at alle har en nådegave og Peter minner sine lesere om å bruke dem og ikke gjemme dem bort.
«Etter som enhver har fått en nådegave, så tjen hverandre med den som gode husholdere over Guds mangfoldige nåde. Om noen taler, han tale som Guds ord. Om noen tjener, han tjene ved den kraft som Gud gir, for at Gud må bli æret i alle ting ved Jesus Kristus – ham som æren og makten tilhører i all evighet. Amen». 1. Pet. 4:10-11
Gud har en plan med ditt liv.
Kristne mennesker har til alle tider stilt spørsmålene: Hva er Guds plan med mitt liv? Hva er min oppgave i Guds rike? Spørsmålene kan komme til mennesker i alle aldrer. Nye og unge kristne stiller gjerne disse spørsmålene oftere enn de som har levd sammen med Jesus noen år.
Kong David lurte veldig på hva som var Guds vilje med hans liv på tross av sin posisjon som konge og leder i landet. Hva ville Gud bruke ham til?
I Salme 86 gir Kong David oss et innblikk i hans kamp for å vite Guds vilje.
«Lær meg, Herre, din vei! Jeg vil vandre i din sannhet. Gi meg et udelt hjerte til å frykte ditt navn!» Sal. 86:11.
David ønsket så inderlig å følge Guds vei og vilje med hans liv. Han ville vandre i lyset, i sannheten, i ærligheten overfor Gud med alt i sitt liv. Verset avsluttes med et ønske eller en bønn som beskriver hans hjerteforhold til Gud. Han ville ikke leve med et delt hjerte overfor Gud, men med et udelt hjerte til å frykte hans navn. David var ikke syndfri, som historien hans viser i 2. Samuelsbok (se 2. Sam. 11. historien om David og Batseba). Men på tross av sitt fall i synd, ønsket han å ha et godt og rent forhold til Gud igjen. Dette sa David til profeten Natan da han konfronterte David om hans fall i synd med Batseba:
«Da sa David til Natan: Jeg har syndet mot Herren. Og Natan sa til David: Så har også Herren tatt bort din synd. Du skal ikke dø». 2 Sam. 12:13
David ønsket ikke å ha et delt hjerte overfor Gud, men et udelt. Han ønsket å bli brukt av Gud og at han skulle være «styrmann» videre i livsseilasen. Gud hørte hans bønn. Hans ærlighet og tillit til Gud førte til at Gud fortsatt fikk lede David som konge i Israel. Les gjerne historien om David i 2. Samuelsbok 12 og i Salme 51.
Det er et uttrykk som sier at veien blir til mens en går. Vi hadde ikke hatt godt av å vite alt om Guds plan på forhånd. Men vi kan ofte se Guds plan mens vi går på den.
«Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti.» Sal. 119:105
Vi ser ofte ett skritt frem og ikke lenger. Ønsket hos oss er ofte å se frem i et lenger tidsperspektiv, men Gud vil at vi skal ta skritt for skritt. Jesu disipler ønsket også å vite om hans plan. I kapitlene 13-16 i Johannes evangeliet spurte disiplene Jesus om hva som skulle skje, både med Jesus og dem selv. Da sa Jesus:
«Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå.» Joh. 16:12
Vi kan ikke vite alt om Guds plan med vårt liv på en gang. Det ville vi ikke være i stand til å bære. Det ville bli for mye for oss. Dette ser himmelens og jordens skaper som har hele oversikten i den enkeltes liv. La ordene fra Johannes 16:12 være en påminnelse til oss når vi begynner å bli utålmodige. Husk: Gud har kontrollen, og han vil bruke oss når vi legger alt i hans hånd.
«Jeg vil lære deg og vise deg den veien du skal vandre, jeg vil gi deg råd med mitt øye.» Sal. 32:8
Samtidig som vi legger alt i Guds hånd, kan noen lure på om det er hans vilje at de skal arbeide i en heltidstjeneste i Guds rike. Det kan være i vårt eget land eller at en lurer på om man har et misjonærkall. Slike tanker og spørsmål kan være vanskelig og bære alene. I mange tilfeller kan det være nyttig å snakke med noen som man har tillit til. Dette kan være med og lette «byrden» og samtidig kanskje gi mer klarhet i om en har et kall til heltidstjeneste i Guds rike.
Skal vi spise «frukten» av vårt arbeid?
Vi vil avslutte dette kapittelet med en liten påminnelse. Det kan være tider da vi ser frukter av vårt arbeid. Da er det viktig å tenke at dette er Guds verk alene. Gud selv gjør arbeidet ved Den Hellige Ånd, og vi er bare arbeidsredskapet (spaden) i Guds hånd. Vi skal selvsagt ta imot oppmuntringer i arbeidet. Av og til trenger vi ros og gode ord fra andre, slik at vi ikke blir motløse. Det er viktig å finne balansegangen mellom det å rose hverandre og samtidig ikke ta æren fra Gud. Det er nemlig Gud og han alene, som gir frukt.
«Hva er da Apollos? Eller hva er Paulus? Tjenere som førte dere til troen, og det etter som Herren ga enhver. Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst. Derfor er de ikke noe, verken den som planter eller den som vanner, men bare Gud, som gir vekst». 1. Kor. 3:5-7
Vi har i dette kapittelet sett på ulike begreper tilknyttet Guds menighet. Videre har vi hatt fokus på hvordan Gud kaller ulike personer til ulike tjenester på tross av stand og stilling i samfunnet. Til slutt har vi sett på hvordan Gud har en plan med alle dem som tror på ham.
Til samtale:
- Hvorfor er det så viktig å finne sin plass i en kristen forsamling? Og hvordan kan vi hjelpe hverandre til det?
- Hvorfor kalles alle de som tror på Jesus «de hellige»? Begrunn svaret.
- Hvordan kan Gud bruke motgang og vanskeligheter til å lede og forandre oss?
- Hvordan kan en kristen finne sin nådegave og sin plass i tjenesten for Guds rike?
